Dick - En engel uten vinger

Vaktmesteren Dick Søderberg synes det beste med jobben er at han får styre ting selv. De som er greie får hjelp med en gang. De som er sure og gretne kan vente noen dager.

Vi banker på døren og han åpner med et smil. Buksen og skinnjakken er dekket av hvit maling, og kontoret hans møter oss med et hav av duppedingser. Men det er sikkert litt sånn som hjemme i klesskapene våre; system i kaoset.

- Bare sitt! Det ser møkkete ut men det er ikke det altså. Litt sånn som termosen på pulten. Den er gullende ren inni, men spør jeg om noen vil ha kaffe sier de nei takk. Det er derimot én som har sagt ja! En av USA´s mest kjente jazzvokalister banket på døren min fordi hun hadde gått feil, og jeg ba henne inn. Hun sa til meg at det hun kom til å huske best fra USF var at hun hadde drukket kaffe med meg. Jeg kommer ikke på navnet hennes, for jeg tar alle mann for hvem som helst.

På tross av at Dick er veldig glad i musikk og konserter har han ikke hatt noen drøm om å selv stå på scenen. Han forsøkte seg derimot på et gitarkurs her på huset som ikke gikk helt etter planen.

-Jeg hadde kjøpt gitar og var klar. Så kom læreren inn, og han var jo bare 16-17 år. Der satt vi, en haug med tenåringer og meg i pensjonsalderen. Vi fikk en sang i lekse til neste uke, og mens alle de små knattene kunne spille den allerede, kunne jeg ingenting. Etter to ganger ga jeg opp det prosjektet, ler vaktmesteren.

Dick har jobbet som vaktmester på USF helt siden det var en sardinfabrikk. Han husker godt hvordan det var den gang og humrer litt for seg selv.

-Det krydde av katter her inne! Den gamle vaktmesteren synes synd på de, så han ga dem sardiner. Da ble sjefen forbanna vet du!

På mange måter er dette hans andre hjem. Han begynte her på 80-tallet, og har vært med å bygge huset opp innvendig slik det ser ut i dag. På sommeren rusler han gjerne ned hit for å nyte en kopp kaffe i solen. Da tar han seg gjerne en runde rundt huset for å sjekke at alt er okei - selv om han har fri.

- Man bryr seg litt ekstra når plassen har blitt en så stor del av livet. For meg er USF et samlingspunkt for mange kule mennesker og avslappede typer. Det beste er at alle har så fine verdier. Ingen er sånn at “det er mitt”, eller “jeg skal ha”. Slike folk er det givende å hjelpe. Jeg kjenner alle på huset, og når vi snakker om at jeg en dag skal slutte sier de ”nei det får du ikke”. Det fine er at jeg tror mange faktisk mener det.